I dag var det oppmøte på Peder Morset Folkehøgskole i Selbu, og en ny æra har blitt sparket i gang. Mye har skjedd i årene som har passert. Vi har høstet mange nye erfaringer som det har tatt oss litt tid å prosessere og fordøye, og selv om vi enda ikke er helt der hvor vi kan si at vi er i balanse og føler vi har fast grunn under bein, så beveger vi oss i riktig retning og sier oss fornøyd med det. Ikke minst forsøker vi å glede oss over de små hverdagslige tingene, for om ikke alle dager føles gode, finnes det noe godt i hver dag. – Kanskje må vi lete litt ekstra for å finne det enkelte dager, men hos hverandre, med litt hjelp og godhet fra fine mennesker rundt oss får vi sakte men sikkert stablet en ny hverdag på beina.
Siden sist har vi flyttet, Erik døde etter lengre tid med sykdom og vi har fått et nytt familiemedlem. Øystein har flyttet inn hos oss, og sammen deler de en leilighet som er tett knyttet til min. På denne måte er det enkelt for guttene å få hjelp og bistand ved behov, i tillegg til at de har fått bistand gjennom BPA ordningen (Brukerstyrt Personlig Assistent). Dette har vært gull for gutta og til uvurderlig hjelp for meg, i alle omveltningene livet har bydd oss. I flere måneder var jeg avhengig av krykker og ute av stand til en gang å bære en melkekartong, men med god hjelp og avlastning gjennom assistent ordningen, samt god hjelp fra mennesker rundt oss, har vi haltet oss gjennom en litt krevende periode for å si det forsiktig.
For guttene vil året på folkehøgskole gi de mange nye og spennende utfordringer, muligheter og erfaringer, men mest av alt får de anledning til å knytte nye vennskapsbånd som kan vare livet ut. Mor selv må fullføre det påbegynte studiet innen velferdsteknologi, og bruke den kommende tiden på å lære å sitte stille, puste med magen og hvile uten å måtte tenke på – eller bekymre seg for de daglige omsorgs- og oppfølgingsoppgavene som har vært en del av hverdagen i så mange år. Selv om det å kunne være tilstede og deltagende har vært en viktig grunn til å komme seg opp av senga de dagene som har føltes som mest tunge, gir jeg meg selv lov til å kunne føle meg overveldet og sliten. Nå vil det komme veldig mange dager som blir veldig stille, uten at noen har bruk for meg i hverdagen på samme måte som før. Det vil nok sikkert ta litt tid å venne seg til dette også. Mest av alt må jeg lære å nyte roen og bli venn med alle tankene, stillheten og forholde meg til alle omveltningene som har skjedd – uten å skyve problemet foran meg, utsette å kjenne på det som er vond, sørge og rase over alt det som aldri ble noe av. Livet som vi kjente det og som var, er forbi. Ingen kjenner morgendagen og derfor må vi ta vare på hverandre, elske hverandre og stille opp for hverandre når alt vi vet og har, er dagen i dag.
